Hva er Design Thinking?

Design Thinking som begrep har historie helt tilbake til 1930-tallet. Design Thinking defineres som en ideologi, metodikk, praksis, et sett med verktøy, og et tankesett. Design Thinking er en tverrfaglig menneskesentrert tilnærming til innovasjon, som handler om å konvertere vanskelige problem til noe man kan løse gjennom å generere idéer, lage prototyper, og teste på brukere.

Blant de 22 byggesteinene som utgjør Design Thinking finner vi blant annet (Dosi et al., 2018):

• Omfavne risiko
• Empati
• Mangfold
• Preferanse for handling
• Kreativ selvtillit
• Interaksjoner i team
• Lære fra feil
• Toleranse for tvetydighet og usikkerhet

Design Thinking handler om å forstå hvem man designer for, hvordan og hvorfor.

Typiske verktøy, teknikker og metoder innenfor Design Thinking

• Kartlegging av bruker- eller kundereiser
• Empatikart
• “How might we»-spørsmål
• Å skape Point Of Views (POV)
• Brainstorming
• Painstorming

Hva kreves av en fasilitator?

En fasilitator må ofte ha et stort spenn ferdigheter og kunnskaper for å lede prosesser med deltakere fra alle mulige fagfelt (markedsføring, HR, jus, IT osv.), og fra alle hierarkiske nivåer i en organisasjon. I tillegg har man gjerne eksterne deltakere som samarbeidspartnere, leverandører og kunder.

En god fasilitator veksler sømløst mellom tre perspektiver; strategisk, menneske og fag (eks. designfaget). Fasilitatoren må ha sterk emosjonell intelligens for å kunne relatere til brukeren, gruppen og interessentene, og samtidig evne å se forbi den umiddelbare konteksten og ta strategiske beslutninger i et komplekst miljø.

En god fasilitator er også komfortabel med å bytte raskt mellom divergent og konvergent tenkning, og har en forståelse for når det er nødvendig.

Konvergent tenkning handler om vår evne til å arbeide målbevisst, logisk og trinnvis. Det er gjerne vår venstre hjernehalvdel som knyttes til denne typen tenkning, og vi kan takke den for blant annet våre matematiske og språklige evner.

Divergent tenkning handler om vår evne til å tenke kreativt. Det er gjerne vår høyre hjernehalvdel som tar seg av dette, og moduset kjennetegnes ved at man tenker originalt, har mange idéer og er fleksibel, spontan og åpen.

Guilford (1956) beskrev fire kategorier av divergent tenkning:

1. Idérikdom: Evnen til å generere mange idéer.
2. Fleksibilitet: Evnen til å generere et bredt utvalg av idéer.
3. Originalitet: Evnen til å komme opp med uvanlige idéer.
4. Utdypning: Evnen til å utvikle eller bygge på andres idéer.

Hvilken verdi har impro for en fasilitator?

Impro handler om erfaringsbasert og leken tilnærming: Tenk «veien blir til mens man går», og «prosessen er viktigere enn produktet».

Gjennom en slik tilnærming vil deltakere involvere seg i opplevelser fra det virkelige liv, og fasilitatoren kan fasilitere i stedet for å dirigere. Resultatet er økt motivasjon og etter hvert en evne til selvstyring (Dernova, 2015), altså gruppene utvikler autonomitet.

Kjerneprinsippene i impro kan oppsummeres som

1. «Ja, og»: Vi hører på hverandres idéer, aksepterer de og bygger videre.
2. Vær tilstede: Alle sanser er aktivert, all hjernekraft og fokus rettes mot «her og nå».
3. Aktiv lytting: Et utgangspunkt for at «Ja, og»-prinsippet skal lykkes, og handler om å lytte nysgjerrig og nøye etter, både med hensyn til det verbale og det non-verbale.
4. Få partneren din til å se bra ut: Det handler ikke om meg, mine idéer og min personlige suksess, men i stedet om oss, vår samskaping, og vår felles prosess.
5. Det finnes ingen feil: I kreativ utforskning kan mye rart oppstå. Impro fokuserer på å ta vare på «feil» og overraskelser ved å anerkjenne og inkorporere. Deltakere må undertrykke frykten for å bli dømt og latterliggjort, og skape nye idéer uten begrensninger. De må kunne forestille seg noe som aldri er gjort tidligere. Med prinsippet «Ja, og» aksepteres og utvikles alle tilbud. Ikke rart at forskning viser at impro kan ha en positiv effekt på kognitive prosesser som angst og depresjon.

“The ensemble and its output are valued over the individual”

Som med mange andre gruppebaserte prosesser krever Design Thinking at deltakere lytter aktivt og bygger på hverandres idéer. Improvisatørers evne til å være tilstede i nuet gjør at de aktiverer alle sanser og blir eksponert for mer informasjon. Informasjonen kan så brukes til å skape helt nye koblinger. Impro er kjent for å fremme «sam-kreativitet» og idéoppdagelse (Felsman et al., 2020), og kan dermed bidra til å forsterke effektiviteten i brainstorming.

• Forskning antyder at evnen til å generere mange idéer på kort tid korrelerer med det å komme opp med én lovende idé.
• Improvisatører er 25 % dyktigere til å generere mange idéer enn profesjonelle produktdesignere.
• (Kudrowitz, 2010) viser til hvordan det å gi en gruppe med designere et to-timers impro-kurs økte deres evne til å generere mange idéer med 36 %.

Ferdighet #1 – Å lese rommet

I lederutvikling og utdanning i helsefag er impro allerede tatt i bruk for å fostre implisitte ferdigheter som aktiv lytting, lesing og tolkning av kroppsspråk, og til å skape samarbeidende læringsrom.

Impro hjelper altså fasilitatoren med å lese rommet, føle gruppa og deltakerne, og med å lytte til hva de har å si. Kvaliteten på det som kommer ut av slike prosesser påvirkes positivt (og vice versa negativt) som et direkte resultat av fasilitatorens evne til å empatisere med og veilede gruppa i en spesielt retning. En fasilitator må hele tiden sjekke inn med med hva de har behov for, og gjøre løpende tilpasninger, noe impro hjelper med.

Ferdighet #2 – Fleksibilitet og toleranse for usikkerhet

En fasilitator må kunne arbeide innenfor rammer og være fleksibel ved behov. Fasilitator må evne å gripe inn, ta en «timeout», redefinere, restrukturere og sette nye rammer.

Spesielt nyttig for denne ferdigheten er improvisatørers arbeid med statusskifte, aktiv lytting og “Ja, og”. Improvisatører utvikler også en sterk evne til å håndtere kaos og akseptere hvor prosessen tar en. Impro sin omfavnelse av tilfeldigheter og innfall kan være nyttig i kreative prosesser.

Et viktig punkt er også det at prosessledere kommuniserer med en rekke interessenter, og de må effektivt og spontant kunne formidle idéer på en forståelig og begeistrende måte. Dette handler om evnen til historiefortelling som impro har så sterkt fokus på.

Et annet viktig punkt er at i Design Thinking er man avhengig av å raskt teste idéer med og på faktiske brukere. Det gjør at man kan lære hva som fungerer og ikke, i en realistisk kontekst. For maksimalt utbytte kreves det en ydmykhet, en erkjennelse av at det alltid er noe å lære, og en vilje til å «kill your darlings» hvis det blir behov for det. Relatert til dette; Impro og Design Thinking er begge deler i stor grad basert på empatisering, og det å putte seg i skoene til en annen er en nyttig ferdighet, også på et emosjonelt plan.

Ferdighet #3 – Å gjøre i stedet for å tenke

En fasilitator skal observere, undervise, veilede og utfordre teamet. Impro-metoder kan hjelpe med å gå inn og ut av de ulike rollene, og med å skape fremdrift. Impro hjelper med å minimere overtenkning, og med å veilede gjennom og mot beslutningstaking. Dette koker ned til at impro vektlegger så sterkt en toleranse for usikkerhet og tvetydighet. Med en slik toleranse på plass kan energien rettes mot prosessen i stedet for produktet.

Ved å være handlingsorientert vil deltakerne bedre kunne skape kunnskaps- og læringsutbytte unikt for dem som individer og som gruppe.

Det er én konkret øvelse fra impro som heter «Ja, det gjør vi», som er spesielt nyttig i at den får deltakerne til å bli komfortable med å presentere egne idéer, slippe de ved behov, og med å bygge videre på andres idéer. Fokuset er utelukkende på handling og fremdrift. En slik øvelse, og mange andre impro-øvelser, er også direkte nyttig for idéskapning og for å bygge gruppedynamikk. Det er kritisk at deltakerne opplever sterk psykologisk trygghet, noe som impro også kan bidra med å skape. En vinn-vinn situasjon.